hits

Autismemor

Jeg er alenemor til Felix som har fått diagnosen barne autisme - tidligere kalt Infantil autisme Bloggen handler om hvordan det er å leve med en diagnose.

Hvorfor er jeg så positiv?

  • Publisert: 11.02.2018, 08:18
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Flere mennesker uavhengig av hverandre har gitt meg tilbakemelding om at jeg er så positiv, noen har også undret seg over hvordan jeg klarer å være så positiv...

    Dette har selvsagt fått meg til å tenke.- Hvorfor er jeg så positiv?

     

    Jeg tenker at jeg er heldig, I mine øyne er sønnen min frisk, han er annerledes , vi har utfordringer, men han er frisk!

    Jeg tenker også at det er "bedre å være en original , enn en dårlig kopi"

    Mine nærmeste og de som kjenner oss, vet godt at det har vært mange krevende år med mye utfordringer  - Og når jeg har vært alene med utfordringene så har jeg også blitt  presset ut av komfortsonen.

    Jeg har vært nødt til å ta i mot hjelp!

    Før jeg fikk Felix, før jeg ble alene med Felix var jeg mer redd for å ta i mot hjelp.

    Jeg var redd for å da bli sett på som ressurssvak.Og jeg var mye mindre åpen om de tingen som var krevende, jeg var heller ikke så positivt innstilt til mennesker som delte for mye..som var for åpen i mine øyne.

    Vel, livet med Felix har endret meg, til det bedre!

    Jeg er nødt til å ta i mot råd og hjelp for at vi skal gå fremover - Åpenheten har åpnet dører for oss, og jeg har fått tilbakemelding fra andre i lignende situasjon har det har vært nyttig for dem også.

    Jeg vet at jeg må være endrings villig for at Felix skal være endrings villig - Det er selvsagt smertefullt ..å være nødt til endre seg.Tankesett og mønstre! Men jeg ser at det er en viktig nøkkel for at Felix skal utvikle seg i en god og positiv retning.

    Ja jeg er positiv, for Felix hindrer meg i å være i komfortsonen - jeg må utvikle meg for at han skal utvikle seg!

    Felix gjør meg til en bedre meg!:-)

     

    Avlastning-Ny epoke i livet vårt.

  • Publisert: 04.02.2018, 18:33
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • I begynnelsen av januar fikk jeg en tlf om at det var ledig plass til Felix i den avlastningsboligen vi hadde søkt plass i.

    Jeg søkte første gang i 2015 - fikk avslag,og klagde.Tilslutt fikk jeg innvilget avlastning og meningen var da at Felix skulle få en weekend familie en gang i mnd.

    Men det var vanskelig å finne en vanlig familie som kunne ta seg av et barn med spesielle behov, så jeg ble anbefalt å søke på plass i en avlastningsbolig.

    Etter å ha satt meg inn i hvordan det fungerte med avlastningsboliger, så tenkte at det ville nok være best for Felix å ha mennesker rundt seg som er erfaren med diagnosen hans.Som er vant med å kommunisere med bilder, og er vant med de som ikke har så godt språk.

    Vel altså over to år etter jeg har sendt inn første søknad så fikk Felix plass.

    Vi har omtrent ikke vært borte fra hverandre før utenom skole og jobb, så for meg var dette veldig skremmende. Jeg kjente godt på separasjonsangsten!

    Jeg  vet at Felix  er robust, og er veldig god på endring, og han liker godt å få være med på litt "action

    Første gangen var jeg på samtale alene i avlastningsboligen, de to neste gangene var Felix med, og ene gangen var han der alene noen timer.

    Noen uker ut i januar skulle Felix på sin første overnatting.

    Jeg gruet meg kjempemasse, men bestemte meg for å ikke fylle dagen opp med mye aktiviteter men bestemte meg for å tillate meg heller å kjenne litt på "tomheten" hjemme. Jeg fikk tlf om kvelden fra avlatningsboligene der de kunne fortelle at alt var gått veldig bra! (Jeg senket skuldrene litt,sov greit om natten- litt urolig)

     

    Denne helgen skulle Felix være tre døgn,  men  jeg og de på avlatningsboligene var enige om at to netter var nok nå i starten.

     

    Jeg var nervøs og faktisk litt trist og stresset på fredag da jeg skulle levere han -

    Pakket ned  leker og lommepenger, laminerte bilder som han kan bruke til å kommunisere med...

    Men en en god klem fra Felix og et lurt smil gjorde det lettere for meg å dra hjem . Og på kvelden da jeg fikk en sms fra avlatningsboligene om at alt hadde gått strålende - Både bytur, måltider og legging så senket jeg skuldrene:-) Vi har aldri vært borte fra hverandre 2 netter før:-)

    I dag savnet jeg han kjempemasse og var så glad når de ringte og sa de skulle kjøre derfra og levere Felix at jeg satt meg utenfor i kulden for å vente... Felix var kjempeglad når han kom hjem og gav meg noen gode klemmer:-)

    (Hvis dette hadde vært noe han hadde synes var fælt så hadde han vært sint, og trassig når han kom hjem)

     En ny epoke for oss:-)

    Jeg er kjempestolt over gutten min som er så robust, tillitsfull og god på endring!:-)