hits

Autismemor

Jeg er alenemor til Felix som har fått diagnosen barne autisme - tidligere kalt Infantil autisme Bloggen handler om hvordan det er å leve med en diagnose.

Hvordan du har det? Eller hvordan du tar det?

  • Publisert: 14.10.2015, 22:43
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer


  • Det jeg tenker på som en veldig viktig nøkkel til et godt liv, er hvordan du tar det.

    På hvordan du håndterer og aksepterer livet selv om det føles som det detter ned i hodet på deg.

    (og da tenker jeg på oss som er født i Norge,og ikke er utsatt for noen livstruende sykdommer selv eller i sine nære relasjoner)

     

    Jeg opplever å få mye sympati og støtte når jeg forteller mennesker om mitt liv som mor til et barn med spesielle behov

    Jeg får ofte kommentarer som jeg opplever som velmenende  slik  som:

    stakkars deg, du er litt å stri med.

    Faktisk en del av helsepersonell som sykepleier, tannpleiere som gjerne har sett Felix få det som kalles  "meltdown" sammen brudd fordi han skal undersøkes;har gjerne  kommet med slike utsagn.(og jeg blir ikke fornærmet eller støtt)

     

    - og som barn flest reagerer og misliker Felix alle disse undersøkelsene .Men hans reaksjon har vært kanskje litt i overkant :-)

    Jeg får ofte et behov for å gi et nyansert bilde av vårt liv.

     

    At selv om mye tid går til søknader,avslag,undersøkelser,klager, og en del såkalte meltdown.

    Så er mesteparten av vår hverdag preget av latter, moro,glede og fremskritt.

    Og ikke minst gleden av fremskrittene.

    Jeg husker spesielt i fjor, Felix hoppet i sengen min. Jeg jublet av glede fordi han hoppet. Han hoppet så man skulle tro at han ikke hadde gjort noe annet.

     

    Der andre foreldre misliker at barna hopper i sengen, var jeg så glad for se resultat av alle årene jeg hadde prøvd å " lære han" å hoppe. På trampoline på Leos lekeland,i sengen, på gulvet. Og der sto han da og hoppet sånn plutselig:-)

     

    Jeg fikk en tilbakemelding i fjor da diagnosen var endelig - Om at jeg taklet det veldig bra.

     

    Vel, utredningen hadde da pågått en stund, jeg hadde vært delaktig med å bli observert i lek med Felix, vi hadde blitt filmet, jeg hadde vært i flere intervju/samtaler, svart på spørreskjema. Og i den prosessen så fikk jeg tydelig signal om at det nok ville lande på en autisme diagnose

    Og det er klart underveis var det sårt å tenke på at jeg jeg kanskje aldri skulle bli bestemor, eller at Felix kanskje måtte ha hjelp hele livet.

     

    Men det var veldig klart for meg at min viktigste oppgave var å hjelpe han å håndtere sine utfordringer.Det viktigste av alt var jo at han hadde det bra.

     

    Og min strategi var å liste opp alt som faktisk var bra - Som feks, at Felix er fysisk frisk, robust og har humor. Jeg tenker at når man har humor så takler man utfordringer kanskje lettere.Felix har heldigvis mye humor-Og hverdagen består av mye latter og tull:-)

    Noe av det som var vanskeligst når jeg ble bedt inn på møte med Bup for å få det endelige svaret på utredningen. Var faktisk at jeg opplevde det som at Legen og Psykologen synes det var vanskelig å skulle fortelle hva de hadde landet på.Det var en klein stemning.

    Jeg var klar for at de skulle komme til poenget. ,

     

    Men igjen en viktig nøkkel: Er hvordan du tar det- Fokus på det som er bra.

    Felix og jeg har et rituale hver kveld der vi takker for det som vi er takknemlig for

    -Som at vi er frisk

    -som at vi bor i Norge

    -som at vi har mange gode mennesker som vi er glade i

    Felix har bare noen setninger, men begynner å få mange ord etterhvert- Han sier: Takk for mat, takk for mormor, takk for morfar, takk for yoghurt, takk for banan og takk for pad(Ipad:-)



     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    Én kommentar

    Det å takle det livet byr en er tydeligvis ikke noe de fleste er flinke til å formidle.

    Jeg har vell hatt litt bølger i livet opp igjenom, men hele tiden har jeg sett lengre frem enn til nesetippen.

    Jeg har laget meg et bilde av hva jeg vil, og hva som skal til.

    Ungene har bestandig vært de viktigste, men det så kanskje ikke ut slik en periode, og jeg kjenner på den når det røyner på.

    At du tar beskjedene for hva de er, er i stand til å se hva som skjer, og hvordan du skal takle det?

    jeg synes ikke at det er trist.. Du har et friskt barn som du har mange herlige opplevelser med. Du får glede deg med og av han. Du har familie som er der? Du er hva jeg kaller hel i uhell.

    selvfølgelig ønsker vi alle at være barn skal være friske, men de blir ikke mindre "syke" av at vi lukker øynene våre.

    Det blir ikke lett som så mye annet kanskje, men samtidig så har du et barn som forguder deg for nettopp den du er..)

    Skriv en ny kommentar